Det er enkel momenter hvor ord er ikke nok
men det er ord som vebeger din vesen
et sted hvor de gamle spokelse
kommer opp i min hjernen
la dem gå gjennom mine øyer
gjennomsikitg , i den kraftig lys som kaller
å eksistere , å kjenne, å føle .
Noen momenter skulle man bare drømmer
over den drastiske realiteten
fylt av blåbader og makt
drommer om annerledes skapende realiteter
som fremdeles kan være utopier
til ineksisterende mennesker i vår tid
hvorfor er man sint ?
selv man er ikke sint
bare litt trist for det
som ikke man sier
eller sier det man sier?
kommer plutselig Alfonsina
med Anne Brunn på spansk
i mine ører
gleden av å leve er min styrke
gleden av å eksistere er min driver
